Billedterapiens røtter
Billedterapi også kalt kunstterapi er en forholdsvis ny behandlingsform, men kunst og helbredelse har vært tett sammenknyttet i alle de opprinnelige kulturer. Overallt på kloden vår har man gjort funn som viser at trangen til å lage bilder startet tidlig i menneskets historie. De eldste funn stammer fra Blomboshulen i Sørafrika og er 70 000 år gamle. I shamanistiske- og andre kulturer med en animistiskt livstolkning opplevde menneskene alt i naturen som besjelet. Bilder og utskårne figurer ble betraktet som tilholdsssted for guder, forfedre eller gode eller onde ånder og ble brukt i ritualer ofte ledsaget av musikk og dans. Bildene fungerte som som bindeledd til den åndelige verden for å bringe fruktbarhet eller jagtlykke og til helbredende formål. Kunsthistorikeren Ellen Dissanayake og arkeologen Stephen Mithen m.fl. mener at evnen til å utrykke seg gjennom kunst har vært like viktig for vår overlevelse som språk og det å lage redskaper, og at kunstgjenstande fungerte som kommunikasjonsmidler med en symbolsk betydning som virket styrkende på fellesskapet. Den amerikanske filosof Susanne Langer skriver at billedkunst alltid har eksistert fordi bilder er en form for menneskelige følelser (« Feeling and Form», 1967).
Antikken knytter også en tett forbindelse mellom kunst og helbredelse, kropp og sjel. Mytenes system av bilder gav datidens mennesker hjelp til å leve med tilværelsens paradokser gjennom livet fra fødsel til død . I den greske mytologi ble solguden Apollon betraktet som kunstens beskytter og hans sønn Askeplios var legekunstens gud. Musene som var kunstgudinner var døtre av Zeus og Mnemosyne (hukommelse). Dionyssos, vinens gud sto for ekstase. Gjennom musikk, dans, poesi, og drama kunne menneskene få utløp for følelser. Aristoteles mente at musikk kunne gi utløp for sterke følelser og virke beroligende og brukte uttrykket «katharsis». Han sa: «Tragedien er den høyeste kunstform hvor det skjer en uttømning av legemlig forurensning.» Platon la vekt på den matematisk orden i musikk som han mente var medisin for sjelen. Sokrates har vært forbilde for psykoterapeuter i dag med sin «jordmor-metode» hvor en inntar en undrende holdning for å hjelpe den enkelte til selv å finne svar på sine spørsmål. Legekunstens far Hippokrates (ca. 460 f.kr.) anvendte drømmebilder for å stille diagnose på ulike sykdommer. Han sa: »kun den er sann lege som samtidig er prest og kunstner».
Middelalderen var preget av en streng religion hvor kropp og sjel var atskilt. Thomas Aquinas sa at mennesket hadde en engels sjel fengslet i dyrets kropp. Kirkens strenge gudssyn presset kunsten inn i snevre rammer. Fri dans ble sett på som syndig, et instrument fra djevelen. Psykisk sykdom ble betraktet som besettelse av djevelen.
Renessansen (gjenfødelse) Mange idealer fra de gamle hellenere ble trukket frem. Kunst fikk igjen stor betydning og kunstneren ble betraktet som et redskap for det guddommelige. Leonardo da Vinci betraktet kunst og vitenskap som eet.
Opplysningstiden hadde et mekanistisk syn på kroppen med et sterkt skille mellom kropp og sjel. Rène Descartes mente at det fandtes en forbindelse mellom kropp og sjel, men hans forsøk på å løse problemet ble preget av et mekanistisk syn. Noen tenkere som Thomas Carlyle og hans elev Kingsley hadde et mere helhetlig syn.
Det 18. århundredes Nyklassisisme hadde man en tro på at en persons sinnstilstand kunne avleses i et bilde. Innen psykiatrien finner man en beskrivelse av en psykotisk pasients bilder så lang tilbake som 1876. Den britiske kulturhistoriker og billedterapeut Susan Hogan skriver i sin bok «Healing Arts – The History of Art Therapy» om innførelse av «moral treatment»på 1800 tallets sanatorier (som var kjennt for umenneskelige forhold). Moral treatment gikk ut på å fordømme det onde og fremme det gode og vennlighet ble betraktet som viktigt terapeutisk redskap. Hogan mener at det var her kimen ble lagt til vår tids billedterapi.
Psykoanalysen
I det 19. århundrede hvor Romantikken verdsatte fantasien og den kunstneriske fremstilling av indre opplevelser, vokste det frem et nytt syn på psykisk sykdom. Interessen for det ubevisste og en ny behandlingsform – psykoanalysen – har fått betydning for hvordan billedterapi oppsto som fag.
Sigmund Freud (1856-1939) brukte katharsis som behandlingsmetode og utviklet fri assosiasjons og drømmeanalyse som han senere tilpasset i sin psykoanalyse. Han oppdaget at det ubevisste manifesterte seg tydeligst visuellt og kom til uttrykk i symbolske bilder. Han betraktet drømmene som « kongeveien til det ubevisste». Hans bok «The Interpretation of Dreams» (1900) leses den dag i dag, selv om mange av hans teorier er blitt forlatt og er omstridte har hans betydning for utviklingen av psykologi og psykiatri vært stor. Hans arbeid med fri assosiasjoner for å få frem ubevisst materiale er blitt en forløper til metode som også anvendes i billedterapi. Han brukte bilder som pasienter hadde tegnet som diagnostisk materiale.
Carl Jung (1857-1961) var inspirert av Freud men brøt senere med ham spesiellt når det gjaldt seksualteorien. Jung mente at alle mennesker hadde en medfødt kreativ drift. I tillegg til det personlig ubevisste mente han at det fandtes det kollektivt ubevisste, som manifesterte seg i form av «arketyper» . Han symbollære har fått stor innflytelse på billedterapi.(«Symbolene og det ubevisste»). Han kaldte sin metode « Active Imagination» og han lot sine pasienter tegne sine indre bilder for å bygge bro mellom det ubevisste og det bevisste .
Nye tanker innen psykiatri og kunstpedagogikk
En utstilling i 1921 av «schizofren kunst» som den tyske psykiater Hans Prinzhorn hadde samlet fra europæiske asyler skapte en stor interesse for outsiderkunst blant avantgardekunstnere og i 1948 og dannet Jean Dubuffet en foreningen for outsiderkunst, «Art Brut». Den amerikanske ego-psykoanalytiker Ernst Kris bidro også til at innholdet i fantasiene hos psykisk syke som tidligere hadde vært betraktet som rent nonsens, ble betraktet som viktig informasjon om den indre verden (»Psychoanalytic Explorations in Art»).
Samtidig dukket det opp en annen retning innen kunstpedagogikken som vektla det å kunne uttrykke seg spontant gjennom kreativ virksomhet som viktig for læring og utvikling hos barn. Den østerikse Franz Cizek gjorde opprør mot den akademiske kunst i Wien. Hans utstilling av «Barnekunst» i 1908, påvirket pedagoger til å oppmuntre til fri skaping som et grunnleggende prinsipp. Wiktor Løwenfeldt arbeidet med fysisk og mentalt handicappede barn ble inspirert av Cizek og gjorde undersøkelser av barnetegninger med henblikk på psykologisk utviklingsnivå. Løvenfeldts bok «Creative and Menthal Growth» handler om hvilken betydning det hadde for barn å få utrykke seg spontant gjennom lek og kreativitet. Disse tanker inspirerte også kunstneren og billedpedagogen Herbert Read og han fikk stor innflytelse på kunstskoler i hele Europa etter 2.verdenskrig.(«The Meaning of Art» og «Education Through Art»)
Billedterapi som fag
Det var i 1930- 40 årene i USA og i England at billedterapi ble utviklet som et eget fag. Pasienternes bilder hadde i begynnelsen en mer diagnostisk interesse, men i England begynnte kunstneren Adrian Hill (1895-1977) å trekke kunst og kunstnere inn i tuberkulosesykehus, og senere i arbeidet blandt krigsskadde. Han fikk selv tuberkulose og mente at billedterapi var langt mer livsviktig enn sysselsetting og rehabilitering. Han var den som først brukte betegnelsen ART THERAPY i England. Kunstneren og billedterapeuten Edvard Adamson fulgte opp mange av Hills tanker. Han var optatt av å skape en god atmosfære rundt den kreative prosessen, være tilbakeholden og ikke intervenere for mye.» The Adamson Collection» består av tegninger som han har samlet.
Den amerikanske psykoanalytiker Margareth Naumburg var inspirert av Freud og Jung og begyndte å arbeide med bilder ved å male sine egne drømmer. Hun startet med å bruke metoden i arbeidet med sine klienter som gikk i psykoanalyse. Hun var den første i USA som erklærte billedterapi som en egen profesjon og spesifikk form for psykoterapi. Hun utførte et forskningsarbeide («Schizofrenic Arts: Its Meaning in Psychotherapy») og organiserte flere kurs rundt omkring i USA. Hennes innfallsvinkel var psykoanalytisk og hun betraktet arbeid med kunst som en egen form for psykoterapi som hjelp til verbalisering for å oppnå innsikt som kunne føre til endring og vekst. Hun brukte betegnelsen : «Dynamical oriented art therapy» ( Art in Therapy). Hennes søster Florence Cane, som la mer vekt på selve den billedskapende prosess ble fulgt opp av den polske kunstner, pedagog og psykoanalytiker Edith Kramer, som pga krigen var flyttet til USA . Kramer la mer vekt på sublimering og var en forkjemper for troen på den iboende helende kraft i selve den kreative prosessen: Art as Therapy. De to retninger: den psykoanalytiske og den kunstpedagogiske, skapte en viss divergens.
I Europa var de samme to retninger presentert ved Adrian Hill og Irene Champernowe. Hill ga inspirasjon til en bevegelse med «kreative hus» mens Champernowe utviklet en mer analytisk tradisjon sterkt inspirert av Jung. På 1950 tallet hun det første offisielle utdanningsprogram på Withymead Center i England.
Freuds datter Anna Freud utviklet en ny retning innen psykoanalysen, egopsykologi, i sitt arbeid med leketerapi for barn. Melaine Klein som også arbeidet med leketerapi, stod for en annen retning og grunnla en teori om objektrelasjoner. Teorien ble videre utformet av den engelske psykiater Donald Winnicott («Play and Reality»). Objektrelasjonsteorien handler om at utviklingen av kreativitet er forbundet med evnen til å leke, og danner grunnlag for all kommunikasjon. Teorien var et nytt fundament som ble nyttig for forståelse av billedterapi som metode. Psykoanalytikeren Marion Milner kombinerte objektrelasjonsteorien med billedskaping, og skrev en bok om sin egen selvanalyse «On Not Beeing Able to Paint». Hennes arbeid og bøker fikk stor betydning for billedterapifaget.
De første billedterapiorganisasjoner ble opprettet : BAAT i England 1962 og AATA i 1968 i USA hvor også den første internasjonale konferanse ble holdt i 1970.
Påvirkning fra flere teorier
I 1960 og -70 årene fikk forskjellige filosofiske strømninger i USA og Europa påvirkning på utvikling av psykoterapi og billedterapi. I sin bok «Approaches to Art Therapy» fra 1987 beskriver den amerikanske billedterapeut Judith Aron Rubin hele 21 forskjellige retninger av billedterapi innenfor psykodynamiske, humanistiske samt læringsteoretiske tilnærminger.
Humanistiske og holistiske strømninger startet «Human potential movement» som fokuserte på personlighetsutvikling og selvrealisering. Rollo Mays bok «Mot til å skape» fikk stor betydning. Carl Rogers skapte en personcentrert psykoterapi, som plasserer større ansvar for endring på klienten selv og hans datter Natalie Rogers utviklet en «Person Centered Expressive Therapy», hvor hun fletter inn ulike modaliteter. Terapien var mest rettet mot personer som var psykisk friske, og egnet seg lite til å skape en ramme som var trygg nok til de krav som settes billedterapi. Dessverre tiltrakk bevegelsen seg mange private praktikere som var både utrenede og ukvalifiserte. Det ble heller ikke foretatt forskning på metodene som ble brukt.
Josef .E. Garai utvikler en «Creative – Expressive Art Therapy» på Pratt institutt i New York . Her blev også Arthur Robbins lærer og senere professor. Robbins integrerte Winnicots objekrelasjonsteoretiske begreper om «primær kreativitet», «holding enviroment»og «transitional space» i sin billedterapi-metodikk. I sin bok «A Multi- Modal Approach to Art therapy» viser han hvordan man kan tilpasse billedterapi til pasientens grad av egostyrke ved å bruke en tilnærming som bygger på enten egopsykologi,selvpsykologi,objektrelasjonspsykologi eller psykoanalyse.
W.R.Bions og S.H. Foulkes arbeid med grupper og gruppedynamiske prosseser tilførte en ny og viktig utvidelse av faget både i utdanning og i praksis. Billedterapeuter, som tidligere hadde arbeidet i åpne studier begynte med billedterapigrupper som i begynnelsen var temabaserte, men etterhvert ble mer analytiske og interaktive. Mange billedterapeuter tok kurs i gruppeanalyse. Gerry Mc Nelly («Group analytical Art therapy») beskriver hvordan billedterapi i grupper ga nye muligheter for å innføre bildet som en interaktiv del av gruppeprosessen. Diane Waller , inspirert av Irvin D. Yalom’ s eksistensialistiske gruppeterapi beskriver 13 kurative faktorer ved å bruke billedterapi i grupper, spesiellt ved å arbeide med det som skjer «her-og-nå».
Fredrich Pearls Gestaltterapi påvirket både den humanistiske og kognitive psykologi. De amerikanske billedterapeuter Janie Rhynes og Mala Gitlin Betensky kombinerer på hver sin måte fenomenologisk filosofi og gestaltpsykologisk kunsteori i en billedterapeutisk metode. Den innebærer en åpen -ikke- vurderende, ressursorientert holdning .
Parallelt var en Jungiansk analytiske retning økende med Edith Wallace i USA og Michael Edwards i England. Senere kommer den engelske Joy Schaverin, som i tillegg bygger på filosofen Ernst Cassiers ideer. Hun analyserer bildets betydning sin bok «The Revealing Image» og innfører nye begreper som «the diagrammic- og the embodied- image» i det hun kaller «Analytical Art Psychotherapy.» Hun legger stor vekt på at overføring og motoverføring også skjer via bildet.
Hanna Yaxa Kwiatkowska gjorde 1978 et pionerarbeide innen billedterapi med familier. Hennes elev Harriet Wadeson førte arbeidet videre med parterapi. Hun sto for et eklektisk syns med fokus på kreativitet og var den første som forsket på billedterapi som egen metode . Elinor Ulman har også et mer eklektisk syn. Hun skriver flere bøker og artikler og starter «The American Journal of Art Therapy». I 1970 årene startet studieprogrammer i USA som leder til en mastergrad samtidig starter de nordiske land deres egne utdanningsprogrammer.
1970- 80 årene var fortsatt preget av eksistensielle spørsmål med fokus på menneskeverd og mening «Existensial art therapy»1990 ( Bruce Moon ). I 1990 tallet kommer inflytelse fra Paolo Knills transpersonell psykologi med interesse for det åndelige i kunsten og et multidimensjonalt utgangspunkt hvor en vever flere modaliteter sammen, » Expressive Art Therapies» (Lachmann -Chapin, Shaun McNiff ). Narrativ terapi anvendt sammen med billedterapi er utviklet av Shirley Riley . Prinsipper fra kognitiv læring- og utviklingspsykologi anvendes i en eklektisk billedterapi-metodikk ved E.A.Roths arbeid 1987-2001 med utviklingshemmede barn « learning by doing» og R.A. Silver «reality shaping «.
Norske pionerer
Den norske forening ble dannet i 1978 med viktige pionerer som Borghild Bredeli, Åse Minde, som begge har skrevet flere bøker. Andre som sto på barrikadene var Hans Otto Mørk og Ingeborg Breder. En norsk psykiater Marie Nævestad skrev i 1979 boken:»The Colors of Rage and Love» som beskriver en pasients utvikling gjennom en serie bilder. 1993 overtok Astri Aakrann Ziesler som leder for foreningen og hun startet i år 2000 den første offentlig godkjente utdanning i billedterapi ved Høgskolen i Oslo. Se også NFBT historikk.
Billedterapi i dag
I Europa er det mange forskjellige utdanninger på både Bachelor -og Masternivå som bygger på forskjellige teorier. I 1991 ble det dannet et konsortium for utdanninger innen billedterapi, dans- bevegelse-drama og musikk – terapi med 32 medlemmer: ECARTE (Eeuropian Consortium for Arts Therapies Education). Både i England og USA kan man ta Masters Degree og Phd. I flere nordiske land er det kommet masterprogrammer og det er foretatt flere forskningsprosjekter. Norge er i ferd med å utvikle et tverrfaglig masterprogram i billedterapi ved HiOA . I tillegg er det flere private utdanninger i jungiansk retning (Kunstterapi ) samt Kunst -og uttryksterapi som samarbeider med Høgskolen i Buskerud.
Billedterapi har fått feste i mange land rundt om i verden og det blomstrer opp et kreativt mangfold. Forskjellige kulturer har utviklet nye måter for praksis. Et nyere tilskudd til billedterapien, med utbredelse i dagens flerkulturelle samfunn, er prosjekter for konfliktløsende og fredsbevarende formål. I de senere år har mange billedterapeuter i USA blitt påvirket av postmodernismen. Utfra denne tenkningen legger en mer vekt på klientens kulturelle rammer som familie,religion økonomi og samfunnslag m.m. Helse defineres som evne til å mestre fragmentering- at en har evne til å kunne beholde sin identitet i samspill med andre.
De senere års forskning i neurovitenskap har bidratt til nye perspektiv på billedterapi. Francess Kaplan mener at et vitenskapelig syn på billedterapi kan styrke faget. ( » Art, Science and Art Therapy – Repainting the Picture» 2000). Vitenskapelige studier har vist hvordan den skapende prosessen av billeduttrykk og uforming av gjenstander kan fremme en bedre funksjon både kognitivt og emosjonellt. Den amerikanske professor i billedterapi ( Vija Lusebrinck ) 1990 beskriver en utviklingsbasert modell,«The Therapeutic continieum» som viser hvordan bilder kan bygge bro mellom kropp og sinn og hvordan evnen til å symbolisere kan fremmes i en billedterapiprosess ved å velge formingsmateriale som er tilpasset til klienten.
Hjerneforskning har videre gitt en bedre forståelse av virkningen av traumer på hukommelse og hvorfor billedterapi er virksom ved behandling av av PTSD ( Cathy A. Malchiodi).
Videre har Bowlbys tilknytningsteori sammen med nyere forskning vist hvordan hjerne, fysiologi og emosjoner er knyttet sammen og har betydning for den tidlige tilknytning. Det har influert på hvordan vi nå ser på relasjoner i billedterapirommet. Forståelsen for sammenhengen mellom kropp og sinn har også påvirket billedterapeuter til å bruke meditative teknikker i kognitivt orienterte billedterapiprogrammer. (Jon Zabbat-Zinn:«Mindfull Stress Reduction») .
Andrea Gilroy mener at billedterapeuter ikke har noe valg når det gjelder å engasjere seg i Evidens-basert- praksis. Men fordi billedterapi er en relativt liten og ny disiplin som bygger på praksis og forskning fra både kunst og sosiale vitenskapsgrener, trenger vi å utvikle en pluralistisk evidens-base som gir mening for disiplinen som helhet.
Judith Rubin m.fl. har vært opptatt av at Art Therapy som profesjon måtte finne sitt eget ståsted. Catherine Hyland Moon beskriver i sin bok «Studio Art Therapy» hvordan kunsten kan brukes som utgangspunkt for den terapeutiske prosess i billedterapi – ikke en tilleggsfaktor. Det samme gjelder den den danske kunstterapeut og psykiater Hanne Stubbe Teglbjerg («Skapende kunstterapi») som har forsket på kunsterapeutisk behandling av Schizofreni. Den norske pioneren Åse Minde bruker kunst som utgangspunkt i sitt arbeide med Spiseforstyrrelser.(» Fra kokong til sommerfugl», Åse Minde og Unni S. Storeng).
Forholdet mellom neurovitenskap og billedterapi vil bli sentral i fremtiden for å forstå og definere hvordan billedterapi virker og hvorfor det er en slik kraftfull modalitet. Men hvis billedterapi skal stå på egne ben blir det viktig å holde fast ved kunsten som utgangspunkt. Det er gjennom kunstens unike evne til kommunikasjon det kan skapes gode møter og mulighet for vækst .
– Annie Høpfner
Kilder
Judith A Rubin: «Approaches to Art Therapy»1987, Brunner /Mazel
Cathy A. Malchiodi:«Handbook of Art Therapy»2003, The Gilford Press. NY. London
Kenneth Wide :»Bildens helende kraft». 2005, Mareld
Astri Aakran Ziesler: Billedterapi-Historikk-forelesning. Videreutdanning i billedterapi HiOA 2013.